Å forstå det restriktive

...kan være en utfordring for både voksne og yngre, i hvert fall når det er selvdisiplinen som må trenes på Internett. Men likefullt så er det utrolig viktig at elevene får forståelse for hva personvern og opphavsrett er, hvorfor den må ivaretas, hva det vil si å beskytte sin integritet på nett, det å få beskyttet sine produkter og kunstreriske uttrykk og ikke minst: Hvorfor vi som "publiserere" skal respektere dette.

Jeg tror det kan være en god ide å  lage et eget undervisningsopplegg som tar for seg essensen av disse spørsmålene og innfallsporten kan være reglementet som skolen forfekter i forhold til publisering på nett.

For eksempel: Vi kan ikke publisere bilder på nett av elever på skolens nettsider, med mindre foreldre eller andre foresatte har samtykket til dette (personvern). Vi kan ikke publisere bilder på nett som elever har tatt med mindre elevene som tok dem synes dette er OK. På samme måte må media som kommer til vår skole, be om tillatelse til å ta bilder av elever før de gjør det (unntatt for eksempel når avbildningen har "aktuell og allmenn interesse").

Jeg tror at elevene må se at lovene vi har å forholde oss til er der for å beskytte oss og våre interesser, ikke kun for å regulere. I denne sammenheng må man som lærer ha i bakhodet at flere av elevene svært sannsynlig besøker diverse nedlastingssider, publiserer bilder av seg selv og sine venner på sosiale medier eller chattekanler eller blogger om og med synspunkter. Det å ansvarliggjøre elevene, stille dem spørsmål og tegne scenarier mener jeg er en ansvarsfull undervisning som den norske skole skal ta mer på alvor og vektlegge i større grad.

Den viser ikke minst at vi som skole og som institusjon ønsker elevenes beste, vi ønsker å gi dem redskaper som vil være nyttige i deres framtidige bruk av Internett og vi viser oss ansvarlige i forhold til det materialet som finnes tilgjengelig (og utilgjengelig) på forskjellige nettsider. Elevene må drilles, de må få "sett deg inn i artistenes situasjon"-problemstillinger; hvordan ville du reagert om ditt materiale ble brukt til det stikk motsatte av hva du hadde tenkt deg? Hvorfor vil dere ikke betale for det artistene har arbeidet med? Hva er forskjellen på å stjele en CD i butikkhyllene og laste den ned via en Torrent? Som lærer i slike spørsmål (hvis man er en godt forberedt sådan, vel og merke) tror jeg at man har stor påvirkningskraft hvis man kan det man snakker om, ikke gjør nettet til et farlig, diffust fenomen, men gir veiledning, regler og råd om manøvrering på Internett.

Det er på tide at skolen tar denne debatten tilbake til klasserommet, synes jeg. Hvorfor i all verden skulle vi ikke det?

Nå skal det bli (planlagt) lyd i klasserommet

Audacity er rett og slett INSPIRERENDE! Videoklippene som Lars Carlsson har lagt ut på Multimediabyrån er så step by step som det går an å få dem.

De gir også en god pekepinn på hvordan en kan undervise elevene i hvordan de skal bruke Audacity.

Jeg har tidligere jobbet med programmet Digas for å redigere lyd og jeg ser jo at det vil være å skyte spurver med kanoner å forvente at skolen skal ha et slikt system. Men: Audacity har mange likhetstrekk og fungerer utrolig bra til grunnleggende redigering av lydfiler. Det er grafisk i måten det fremstiller lyden på og knappene på menyraden er intuitivt lagt opp.

Jeg har tro på at det å jobbe med lyd og tale i skolen vil være en inspirerende og annerledes tilnærming til opplæring i språk og formidling i for eksempel norskundervisningen. Tale kan ikke erstatte det skriftlige, men jeg tror at den kan videreutvikle og inspirere språkkompetansen til mange elever. En er nemlig nødt til å planlegge det hva en skal si og skrive dett ned for ikke å få for mye ææææhhh og øøøøøøhhhh når en spiller inn for eksempel en intro til et program eller musikkinnslag. Men i en intervjusituasjon kan man slippe seg fri, man kan stille spørsmål og være til stede på en helt annen måte og med en helt annen oppmerksomhet enn når man kun sitter med et ark og en penn eller skjerm og tastatur.

Radio er direkte, det er "der og da" og det krever en konsentrasjon og et fokus fra elevene som jeg er overbevist om er sunn å opparbeide. Og de vil få en helt spesiell mulighet til å evaluere eget arbeid i etterkant, det vil oppleves helt annerledes  høre et opptak eller et intervju de har gjort enn hvis de leser sitt tekstdokument om igjen.

Gleder meg til å prøve dette her!

Hrrmmmphhh!!!

Skulle vise husbonden et fantastisk innslag med en virtuell hårklipp (fra lydleksjonen). Søkte enkelt og greit på "Virtual haircut" på Youtube og fikk denne: http://www.youtube.com/watch?v=CW7Vt3BbqIc&feature=fvw


Denne fungerer bedre: http://www.youtube.com/watch?v=IUDTlvagjJA Husbonden satt og vrei seg med hodetelefonene på :-) Moro!

Kan ikke skyte fra hofta ennå...

Det som har vært litt spesielt denne høsten er at jeg har min første høst som lærer og min første yrkesaktive høst uten å jobbe som journalist, og så på toppen så tar jeg et studie som på mange vis kombinerer disse to verdener...

Mange av emnene som vi nå har vært igjennom, har på sett og vis (delvis) vært en del av min jobbhverdag både som webredaktør, radiojournalist og avisjournalist. Nå skal noe av dette da brukes kreativt og målrettet i pedagogisk arbeid.

Instinktivt slår gamle-Marianne inn, men så ligger da pedagogen som et nytt superego og korrigerer og minner meg på at det er elever, gjerne barneskoleelever som skal få dette på stell, som skal forstå hva du ønsker og ikke minst som du skal sette i sving uten at Totalt_Kaos bryter løs.

Så da må ting gjære, jeg må fundere, sove på det, diskutere det med venner, finne ut at det ikke fungere, tenke og fundere og sove litt til (så mye som en småbarnsmor får til å sove, vel og merke). Og jammen i meg, der dukker det nye ideer opp, takket være gode ideer fra medstudenter, fra hverdagen som ny lærer og de erfaringene det bringer med seg (SÆRS bratt læringskurve om dagen). Nå har jeg endelig funnet ut helt sikkert hva jeg ønsker at min drømmeklasse på sjuendetrinn skal bruke Audacity til. Nå trenger jeg bare en som kan mime en tenåring...

Gleder meg til jeg kan skyte pedagogisk fra hofta, jeg!

Excel kan formes til akkurat det du vil - eller?

Det som jeg har tenkt litt på i det siste er at excel på mange vis kan være veien til å drille elever på nøyaktig det jeg som lærer ønsker å drille dem i. Problemet er at det er nettopp kun dette som excel kan gjøre; nemlig drilling.

La oss si at jeg ønsker å se hvordan det står til med forståelsen av hva som i realiteten skjer i et regnestykke med tieroverganger i en sjetteklasse. Elevene får utdelt flere regnestykker på et excelark, hvor de skal skrive inn svarene og får fasiten "Rett" eller "Feil" som respons. Jeg som lærer vil få veldig lite innblikk i hva som skjer i forhold til logaritmen til den enkelte eleven. Hva er det som er årsaken til at Jens ikke får til tieroverganger? Hvordan stiller han opp stykket? Hvordan er det han tenker?

I første omgang er det veldig tilfredsstillende for en elev å få svaret "Rett/galt" i en matematikkoppgave.

Men i tilfellene hvor det er lite bevissthet fra elevens side og lite "drive" i å mestre en oppgave og virkelig forstå hva han/hun driver med, så vil Excel enn så lenge (for min del) være et verktøy i drilling, ikke diagnostisering og iverksetting av tiltak og nye undervisningsformer.

Hvem skal lære hvem egentlig?

Jeg driver nå med innspurten av en lærerutdanning som jeg startet på for mangemange år siden. Dengang så fikk vi blant annet undervisning i balloptikon når det skulle dreie seg om læremidler og i mediakunnskap fikk vi grundig innføring i Tommy og tigeren og deres fortellerteknikk (dette var på det glade 90-tall).

Etter noen år i eksil fra utdanningsinstitusjonen så hadde jeg forsåvidt håpet på at Høgskolen hadde brukt litt krefter på å "ta igjen" verden i forhold til medier og teknologi. Jeg er delvis fornøyd, men også delvis misfornøyd med det jeg har opplevd og sett.

VG og andre medier skriver om lærernes svake datakompetanse. Men hvordan skal denne bli bra når de som lærer opp kommende lærere heller ikke kan stort om hvordan IKT skal og bør brukes sammen med læring? Vi har hatt ett kurs på tre timer om kommunikasjon og medier i de to årene jeg har gått på allmennlærerutdanningen (og da dreide det seg stort sett om fortellerteknikk og powerpoint og hvor latterlig Twitter var).

I norsk fikk vi beskjed om å lage en nettside om et lærerverk med den begrunnelsen at  vi som kommende lærere skulle ha laget en nettside før vi begynte i skoleverket, fordi vi burde ha hatt erfaring fra det.

Det å lage en nettside er dermed "noe teknisk" som vi burde kunne, det legges ikke vekt på at det skal være et hensiktsmessig verktøy, vi får ikke opplæring i hva man bør tenke på i utarbeidelsen av det og norsklærerne ga også beskjed om at vi kunne lage en Powerpointpresentasjon istedet hvis det var mer hensiktsmessig (hvilket de fleste gjorde).

IKT i allmennlærerutdannelsen er ikke integrert i de ulike fagene omtrent i det hele tatt (bortsett fra litt om regneark i matematikkundervisningen). Det er istedet et valgfag som studentene kan ta som tilvalg etter grunnutdannelsen. Hvordan skal man få lærere med god datakompetanse når de som skal utdanne oss heller ikke sitter på den? Skal den etterspurte datakompetansen reduseres til å bli et frivillig engasjement som lærere skal ha etter endt utdanning eller noe vi skal ønske oss som videreutdanning?

Oppgraderingen av lærerne må ikke bare skje i grunnskolen og den videregående skolen. Den må også skje i høgskolesystemet hvor lærerne og professorene lærer oss vordende lærere hvordan god bruk av IKT i skolen skal foregå. Men det blir kanskje for komplekst for mediene å peke på og for komplisert for myndighetene å iverksette... Det er muligens lettere å lage undersøkelser og kun konstatere og peke litt.

Et lite hrrmph fra meg sånn på tampen, der altså...

Digitale foto - hvor øyet skal se

Det er ganske mye en skal være oppmerksom på når en kikker gjennom søkeren og klikker på utløseren. Tredjedelsregelen er kanskje noe av det mest fundamentale og det mest effektive å drille seg selv i for å få et godt resultat.

Selvsagt kan man bryte en regel, men det er noe med det at det lønner seg å kjenne en regel godt og inngående før en velger å bryte med den og eksprimentere med andre løsninger for bildekomposisjonen.  Bildet til høyre er tatt ved Kongsvinger kirke, hvor jeg forsøkte å ha tredjedelsregelen i bakhodet når jeg skulle plukke ut punkter i bildet som jeg tror kan fungere som fokuspunkter og vil trekke oppmerksomheten til seg. I dette tilfellet er kirken selvsagt, men også de lyssatte trærne og bygningene langs vegen skaper fokuspunkter langs tredjedelslinjene som trekker blikket til seg.

Til venstre forsøkte jeg å plassere kirken mer "midt i bildet".

Jeg er ikke sikker på om det ble mer rotete og vanskelig å finne et fokuspunkt for seeren, men jeg synes det ble en mer kjedelig komposisjon uten spennende linjer og dynamikk. Selv om man ikke nødvendigvis får med hele kirkebygget på bildet hvor den er plassert til høyre på bildet, så synes jeg likevel at det kommer mer i fokus med en slik komposisjon, framfor der hvor den står midt i bildet.


Når jeg derimot gjorde bildene kvadratiske så ble muligens det bildet hvor kirken er midtstilt mer harmonisk og rolig enn det breddebildet hvor jeg ønsket meg mer linjer og spille på punkter på bilder som kan skape mer spennende dynamikk:

Som jeg leste en blogger beskrev en gang, så syntes han at Tredjedelsregelen burde kanskje hete Nidelsregelen istedet? Ikke så dumt egentlig. Det finnes uttallige punkter og ruter og krysninger som en kan velge å plassere interessante motiver i. Det viktigste er å se på motivet, velge seg hva som er interessant med det og deretter plassere det i den delen av bildet den fortjener.

Onlinetrøbbel...

Som tidligere nevnt så er jeg en Photoshopper (synes som oftest at Elements holder - mer avansert er jeg ikke). Så min vane har vært å jobbe lokalt på pc med bildene jeg har, for så å laste opp de jeg ønsker å dele på lukkede sider (eks. www.eurofoto.no ).

Jeg synes redigeringsmulighetene på Picnic var en positiv overraskelse,  og mange spennende fotografer har lagt ut produkter der, men for meg er det litt tungvint å laste opp bilder, redigere dem online (hvis nettet lugger så lurer en på hva det er som egentlig er galt) og få beskjed om at det hadde vært fint om bildet var litt mindre.

Kan hende jeg er litt snever i hodet akkurat nå og låst til mine gamle vaner... skal se om jeg blir nyfrelst på onlinelivet etterhvert!

Fotografering og tidsnød

Du kan se flere bilder jeg har tatt ved å klikke her.

Siden jeg fikk prøve meg på pappas Canon speilrefleks da jeg var 16 år, så har jeg forsåvidt vært litt småhektet på fotografering.

Jeg er alltid den det er færrest bilder av i familieselskap og denslags, og det er av den enkle grunn at jeg trives best bak kamera og liker å se på verden gjennom linsen.

Jeg har en Canon EOS 20D som jeg har hatt i snart seks år. Føler kameraet og jeg har nogenlunde god kjemi og jeg koser meg når jeg får tid og anledning til å bruke det skikkelig. Problemet nå viser seg snarere å være tidspunktene for når foto er moro og tidspunkt for når foto er mulig (da snakker jeg foto utendørs - ikke innendørs med familiemotiver).

Jeg får en mental hvilepuls av å være alene ute med kamera, stativ (kanskje blits) og fjernutløser. Og min erfaring er at det er enten tidligtidlig på morgenen med tåkelagt mystikk eller sen ettermiddag med lav sol eller natt hvor jeg koser meg mest. Dagslys med sol midt på himmelen gir færre spennende motiver og lysmuligheter enn morgen, ettermiddag og kveld... Og her kommer problemet: Jeg er småbarnsmor...

Heldigvis har jeg en husbond som ser at fruen blir en glad sådan av å slippe ut ved ukristelige tider på døgnet og i bitende kulde. Dette bildet er fra festningen i Kongsvinger i minus 15 en januarkveld.:

Noe som er ekstra spennende er å bruke lang lukkertid i bekkmørket. Det gir et fargespekter (begrenset sådan) som man ikke får i dagslys:

Jeg er en ivrig photoshopper, men har nå tenkt å prøve ut gratisverktøyene der ute, som Picasa og Gimp. Kanskje jeg blir litt mindre restriktiv i forhold til å dele egne bilder også :-)

Digitale tekster, plagiat og utfordringer

Mye dreier seg forsåvidt om "tilgjengelighetens forbannelse" når en snakker om plagiering og juks. Vi forventer og oppfordrer elevene til å søke fagtekster, mestre digitale verktøy og gjengi disse i en bearbeidet form, tilpasset besvarelsen vi har bedt om. IKT er en grunnleggende ferdighet som skal finnes i alle fag, og en del av denne ferdigheten bør i høyeste grad dreie seg om kunnskapen om hva som er legitim bruk av andres materiale og hva som ikke er det.

Jeg er til dels enig i at en plagieringskontroll kan fungere som en ris bak speilet, som "Leif" skriver, men samtidig er da også dette en ordning som insinuerer skyld i utgangspunktet, som studenten Ben Donovan uttalte til Washington Post. Elevene har ikke lært annet enn at "du kan bli tatt". Jeg blir som Jon Bing svarer i diskusjonen direkte oppmuntret av A. Aaberges erfaringer om at det er pedagogiske grep som kan tas. Elevene må få ambisjoner på egne vegne UTOVER det å kun levere en besvarelse.

Kanskje også samskriving tidlig kan lede til at elevene finner grep og teknikker for hvordan de effektivt kan benytte seg av fagstoff og bearbeide dette til å passe inn i egen tekst både tematisk og språklig?

I august 2008 skrev VG om at stadig flere ble tatt i å jukse ved universitetet i Oslo, nærmere bestemt en seksdobling i løpet av en femårsperiode. Flere pekte på kvalitetsreformen og kravene som nå ble stilt til studentene som en årsak til at studentene søkte snarveier. Hva slags respons får elevene og studentene på alle disse besvarelsene som leveres? Føler de at de blir tatt på alvor tilbake? Kanskje det ikke føles så galt med litt ekstra teksthjelp fra Google og Wikipedia hvis de ikke føler at det som sendes inn blir lest  grundig likevel? Spørsmålet er om en plagiatkontroll i det hele tatt lærer dem noe som helst bortsett fra at de kan bli tatt...

Kommentar til innlegg

Har lagt inn kommentar til Guris kommentar om gode skolerelaterte lenker:
Heisann Guri! Morsomme og spennende steder og eksempler du kommer med :-) Ser blant annet på siden til Nord Odal ungdomsskole at en av filmene de har lagt ut heter "Pål skyter far sin", en jaktulykke i plastelina... Er det wikispace så er det wikispace. Interessante historier på forumet her også om satsinger på IT og IKT ved de enkelte skolene. I kommunen hvor jeg bor (Kongsvinger) er det enorme forskjeller fra skole til skole. Har inntrykk av at det som er utslagsgivende er hvorvidt det finnes en ildsjel med digital selvtillit eller ikke ved personalet. Det er skremmende å tenke på at bosted innenfor en kommune gir utslag i hva slags digital hverdag elevene får innenfor en kommune, spør du meg.

Alle disse valg!

For noen få år siden var nok mange lærere rimelig skeptiske til å slippe elevene ut på nettet for å finne nyttige, gode ressurser i undervisningen. I dag er tiden for å finne løsningen på en geografioppgave er å gå til google og skrive "afrika" og håpe på det beste (hvilket sjeldent er resultatet) til en viss grad over – HELDIGVIS.


Ressursene som nå ligger tilgjengelig på nettet er mer knyttet opp mot de enkelte fagene og ikke minst opp mot de enkelte læreverkene. 


Drømmeverk: Ett læreverk som jeg har stiftet bekjentskap med den siste tiden er "Kontekst" fra Gyldendal. Verket fikk Brageprisen i 2006 og i anmeldelsen i Aftenposten skrev Ole Bernt Lysne at verket oppfyller hans drøm om hvordan verdens beste norskbok skal være. Bøkene er i seg selv forbilledlig lagt opp, men jeg ønsker også å gi stor honnør til hva slags ambisjoner forfatterne og forlaget har i forhold til å kombinere bok og nett. De tar hensyn til Kunnskapsløftets krav om digitale ferdigheter og har lagt ut svært gode sider både for elever oglærere. Denne siden er åpen for alle – også de som ikke har Kontekst som sitt læreverk i norskundervisningen.


Spennende leksehjelp: En annen nettside som jeg synes er spennende er Puggandplay.com. Her kan elever spørre om hva som helst, lese tidligere svar og søke støtte i fag som norsk, naturfag, matematikk og samfunnsfag. Siden har informasjon både til barn/elever og voksne/lærere/foreldre og svarene som gis er garantert kvalitetssikret av faglærere.


Lenkesamling for elevene: På barnasside.nofinnes det i tillegg til lek og moro også en egen lenkesamling med ressurser for skolearbeid. Lenkene er delt inn etter fag og det finnes også lenker til utenlandske sider som elevene kan prøve seg på. Siden bærer kanskje til en viss grad preg av lenkeråte men det er likevel noen spennende ressurser for elever og lærere her.

Det er en risikosport å forsøke å bli en portal og veiviser videre med lenker til all verdens ressurser og morsomme sider. Det krever et overblikk og en kontroll som er arbeidskrevende. Risikoen er at siden virker utdatert og uten et blikk på hva som rører seg der ute av oppdateringer og nyskapinger. Slik sett burde kanskje samlingene heller være basert på eksempelvis wikipages slik at man kunne gå inn og endre, slette og oppdatere lenkene selv?  

Gruppeskypet for første gang!

Denne teknologien, du :-) I dag møttes Gruppe 1 for første gang utenom mail og googledocs. Særs trivelig å få stemmer og drodling live over øret via Skype.

Godt å få synset litt, ledd litt og oppdaget at det er noen veldig kreative folk en har med å gjøre! Blir spennende å se om vi får til samskriving like bra som vi ønsker at våre imaginære elever skal gjøre.

Enterskrekk og skepsis

Jeg har gjennom tre forskjellige jobber vært med på å introdusere internett og nettsatsing som en ny strategi og nytt satsingsområde blant kolleger.

Og: Sett i ettertid så har reaksjonene ofte vært påfallene like. Typene en møter på og reaksjonene en får skiller seg ikke særlig fra hverandre, selv om arbeidsplassene er forskjellige og den teknikken en har til rådighet ikke nødvendigvis er av samme kaliber.

Du har teknikkentusiastene som kaster seg over de nye oppgavene med iver og lyst, hamrer løs på tastaturet og er nesten på vei inn i avslutningen av opplæringen før du har slurpet i deg kaffe, sagt god morgen og velkommen til kurs.

Du har de godt tilbakelente som ikke akkurat er overbeviste om at dette er en nødvendighet, jobben er full nok av plikter som den er, dette kommer til å gjøre lasset tyngre.

Du har de med en ekstrem redsel for å gjøre noe som helt galt. Notatene skrives fra perm til perm, og skal noe trykkes på så lyser enterskrekken lang, lang vei.

Og så har en teknikkskeptikerne. De ønsker gjerne en forklaring på A_L_T som skal gjøres, de vil vite hvorfor RAM heter RAM og ikke noe annet, de vil vite hvorfor knappen ligger oppe til høyre og ikke lenger ned for det er jo der den logisk sett hører hjemme, de vil vite hvorfor det heter "Lagre nå" og ikke "Publiser" og de vil vite hvorfor det heter mapper og ikke hyller eller rom.

Det er lett å humre over et ansikt full av bekymring eller riste oppgitt på hodet over de som ikke ønsker eller klarer. Men er det en ting som jeg også har lært meg i disse prosessene er det at teknikken ikke gjør jobben av seg selv, det er hodene bak som utformer resultatet og har en ikke begeistring i blant disse hodene kan den teknologiske utviklingen eller mengde internminne på datamaskinparken være så flott og fjongt det bare vil.

Det tar nemlig tid å stille om hodet sitt fra det analoge til det digitale også. I det ene øyeblikket ønsker vi at de ansatte skal konsentrere seg om det kreative, om det språklige, om det mellommennesklige. I det neste ønsker vi at de skal huske brukernavn, passord og utnytte verktøyet som er tilgjengelig på den mest effektive måte.

Kanskje den beste digitalt kompetente lærer ikke nødvendigvis er den som bruker data til ett og alt men som også har en skepsis og et edruelig forhold til sin tid og sine prioriteringer?