...Twitter i undervisningen???

Tenk dere en gjeng med astronomiinteresserte ungdommer i et klasserom og en lærer som kan komme og tipse om at nå kommer de første Twittermeldingene fra verdensrommet?

Da kan vi snakke om en lærer som kan vise vei i sosiale medier og også vise at de kan ha faglig nytte av dem...

Det sosiale liv på nettet

"First I'll google you, then I'll tweet you on and later I even befriend you on facebook. Got it?"

En slektning av meg skrev dette på statusfeltet sitt på Facebook nylig og jeg syntes det var en fantastisk treffende beskrivelse av hvordan kontaktformene mellom mennesker har endret seg de siste to-tre årene blant oss som bruker Internett jevnlig.

Jeg har i hele mitt voksne liv følt meg rimelig oppdatert på hva som rører seg av tekniske nyvinninger og utvikling av tjenester og funksjoner for eksempel på Internett. Men... nå begynner jeg å føle at tiden løper i fra meg, eller kanskje rettere sagt, jeg har bestemt meg hvor jeg skal prøve å holde følge og så får tiden løpe der hvor jeg melder vekk min interesse.

For det er neimen ikke lett å vite alle fordelene, ulempene, hva det er å vinne og hva man går glipp av på Twitter, Facebook, Origo, Ningnettverk, LinkedIn, Nettby, Myspace og Youtube. Hvor skal jeg eksponere meg og hvor lar jeg tiden løpe? For min del tror jeg det er nyttig å se og lære og deretter spørre seg selv om hvorvidt dette kan være til nytte og underholdene privat, profesjonelt eller (i beste fall) begge deler.

Jeg har en bakgrunn i mediabransjen, som på mange sett og vis er ganske pådriversk og progressiv i sin søken etter nye medier og møte med brukere/lesere/seere og ikke minst andre medier. I så måte opplever jeg skoleverket som ganske konservativ og tilbakeholdent. Nå er ikke det nødvendigvis en negativ egenskap. Noen ganger er det sunt å være et alternativ til et jag som finnes "der utenfor" klasserommet. Likevel, skolen er også i en unik posisjon til å vise elevene at sosiale medier også kan brukes FAGLIG og til mer enn å se hva klassevenninnen spiste til lunsj søndag.

Jeg er er ivrig bruker av Facebook. Jeg bruker det både profesjonelt og som privatperson. Med profesjonelt mener jeg at jeg bruker fb til å finne informasjon om saker jeg er interessert i (eksempelvis gruppen Digitale Pedagoger, hvor tips om andre nettsteder og lenker til nyttige ressurser publiseres og diskuteres). Jeg kommer aldri til å bli "venn" med elever, til det er jeg også for privat i hva jeg forteller om hvem jeg er og hva jeg skal gjøre. Jeg mener det er utrolig viktig å holde den profesjonelle avstanden og de rollene adskilt.

Jeg har også opprettet en Twitterkonto. Jeg prøvde meg en stund med å kommentere og følge med men fikk etterhvert følelsen av at det ble for stor tidstyv. Problemet er nemlig at disse sosiale nettstedene krever en kontinuerlig oppfølging, en kontinuerlig tilstedeværelse, og dette gjør at jeg i hvertfall har måttet kuttet ut noen. Det føltes ikke riktig for meg å sitte en fredagskveld med laptopen på fanget å følge halvhjertet med på chatten på Twitter, mens gullrekka svinset på TV-skjermen og et halvt øre gikk mot resten av familien og det som skjedde blant dem. Laptop'en måtte vekk.

Men, jeg ser likevel at Twitter har sin funksjon. Hvis jeg ønsket å lese reaksjoner og tips omkring Norske artister innsamlingsaksjon "Dugnad for Haiti", så kunne jeg i kveld finne ut mye om hvordan dette hadde gått. Nylig kunne vi også lese om at en bombardering av meldinger rettet mot det amerikanske flyforsvarets twitterkonto førte til at det likevel tillot et hjelpefly å lande på Haitis flyplass. Kanskje kan skolen lære elevene opp til å bruke en Twitterkonto til å la sin stemme bli hørt på den lokale kommunens nettsted eller til å tipse lokalavisa om spennende ting som skjer på skolen eller temaer de er opptatte av?

Jeg tror det er farlig å kun fremmedgjøre disse nettstedene til noe som "denne ungdommen driver med" og som vi i skoleverket skal være en motvekt mot. Jeg tror vi har en fantastisk posisjon til (ved å vise kunnskap om disse samfunnene) å lære elevene opp til å bruke nettet som et verktøy til å søke nyttig kunnskap og oppnå mål og få oppmerksomhet rundt temaer de er opptatte av.

Jeg har også blitt medlem av et Ningnettverk "Del og Bruk". Her er det utrolig mye nyttig og mange gode tips om verktøy på nett, brukerforum for Its Learning, spørsmål og svar om Wikis og Blogger og masse annet snadder. Dette nettstedet er lett en tidstyv også, men av den høyst lønnsomme, faglige sorten...

Å forstå det restriktive

...kan være en utfordring for både voksne og yngre, i hvert fall når det er selvdisiplinen som må trenes på Internett. Men likefullt så er det utrolig viktig at elevene får forståelse for hva personvern og opphavsrett er, hvorfor den må ivaretas, hva det vil si å beskytte sin integritet på nett, det å få beskyttet sine produkter og kunstreriske uttrykk og ikke minst: Hvorfor vi som "publiserere" skal respektere dette.

Jeg tror det kan være en god ide å  lage et eget undervisningsopplegg som tar for seg essensen av disse spørsmålene og innfallsporten kan være reglementet som skolen forfekter i forhold til publisering på nett.

For eksempel: Vi kan ikke publisere bilder på nett av elever på skolens nettsider, med mindre foreldre eller andre foresatte har samtykket til dette (personvern). Vi kan ikke publisere bilder på nett som elever har tatt med mindre elevene som tok dem synes dette er OK. På samme måte må media som kommer til vår skole, be om tillatelse til å ta bilder av elever før de gjør det (unntatt for eksempel når avbildningen har "aktuell og allmenn interesse").

Jeg tror at elevene må se at lovene vi har å forholde oss til er der for å beskytte oss og våre interesser, ikke kun for å regulere. I denne sammenheng må man som lærer ha i bakhodet at flere av elevene svært sannsynlig besøker diverse nedlastingssider, publiserer bilder av seg selv og sine venner på sosiale medier eller chattekanler eller blogger om og med synspunkter. Det å ansvarliggjøre elevene, stille dem spørsmål og tegne scenarier mener jeg er en ansvarsfull undervisning som den norske skole skal ta mer på alvor og vektlegge i større grad.

Den viser ikke minst at vi som skole og som institusjon ønsker elevenes beste, vi ønsker å gi dem redskaper som vil være nyttige i deres framtidige bruk av Internett og vi viser oss ansvarlige i forhold til det materialet som finnes tilgjengelig (og utilgjengelig) på forskjellige nettsider. Elevene må drilles, de må få "sett deg inn i artistenes situasjon"-problemstillinger; hvordan ville du reagert om ditt materiale ble brukt til det stikk motsatte av hva du hadde tenkt deg? Hvorfor vil dere ikke betale for det artistene har arbeidet med? Hva er forskjellen på å stjele en CD i butikkhyllene og laste den ned via en Torrent? Som lærer i slike spørsmål (hvis man er en godt forberedt sådan, vel og merke) tror jeg at man har stor påvirkningskraft hvis man kan det man snakker om, ikke gjør nettet til et farlig, diffust fenomen, men gir veiledning, regler og råd om manøvrering på Internett.

Det er på tide at skolen tar denne debatten tilbake til klasserommet, synes jeg. Hvorfor i all verden skulle vi ikke det?

Nå skal det bli (planlagt) lyd i klasserommet

Audacity er rett og slett INSPIRERENDE! Videoklippene som Lars Carlsson har lagt ut på Multimediabyrån er så step by step som det går an å få dem.

De gir også en god pekepinn på hvordan en kan undervise elevene i hvordan de skal bruke Audacity.

Jeg har tidligere jobbet med programmet Digas for å redigere lyd og jeg ser jo at det vil være å skyte spurver med kanoner å forvente at skolen skal ha et slikt system. Men: Audacity har mange likhetstrekk og fungerer utrolig bra til grunnleggende redigering av lydfiler. Det er grafisk i måten det fremstiller lyden på og knappene på menyraden er intuitivt lagt opp.

Jeg har tro på at det å jobbe med lyd og tale i skolen vil være en inspirerende og annerledes tilnærming til opplæring i språk og formidling i for eksempel norskundervisningen. Tale kan ikke erstatte det skriftlige, men jeg tror at den kan videreutvikle og inspirere språkkompetansen til mange elever. En er nemlig nødt til å planlegge det hva en skal si og skrive dett ned for ikke å få for mye ææææhhh og øøøøøøhhhh når en spiller inn for eksempel en intro til et program eller musikkinnslag. Men i en intervjusituasjon kan man slippe seg fri, man kan stille spørsmål og være til stede på en helt annen måte og med en helt annen oppmerksomhet enn når man kun sitter med et ark og en penn eller skjerm og tastatur.

Radio er direkte, det er "der og da" og det krever en konsentrasjon og et fokus fra elevene som jeg er overbevist om er sunn å opparbeide. Og de vil få en helt spesiell mulighet til å evaluere eget arbeid i etterkant, det vil oppleves helt annerledes  høre et opptak eller et intervju de har gjort enn hvis de leser sitt tekstdokument om igjen.

Gleder meg til å prøve dette her!

Hrrmmmphhh!!!

Skulle vise husbonden et fantastisk innslag med en virtuell hårklipp (fra lydleksjonen). Søkte enkelt og greit på "Virtual haircut" på Youtube og fikk denne: http://www.youtube.com/watch?v=CW7Vt3BbqIc&feature=fvw


Denne fungerer bedre: http://www.youtube.com/watch?v=IUDTlvagjJA Husbonden satt og vrei seg med hodetelefonene på :-) Moro!

Kan ikke skyte fra hofta ennå...

Det som har vært litt spesielt denne høsten er at jeg har min første høst som lærer og min første yrkesaktive høst uten å jobbe som journalist, og så på toppen så tar jeg et studie som på mange vis kombinerer disse to verdener...

Mange av emnene som vi nå har vært igjennom, har på sett og vis (delvis) vært en del av min jobbhverdag både som webredaktør, radiojournalist og avisjournalist. Nå skal noe av dette da brukes kreativt og målrettet i pedagogisk arbeid.

Instinktivt slår gamle-Marianne inn, men så ligger da pedagogen som et nytt superego og korrigerer og minner meg på at det er elever, gjerne barneskoleelever som skal få dette på stell, som skal forstå hva du ønsker og ikke minst som du skal sette i sving uten at Totalt_Kaos bryter løs.

Så da må ting gjære, jeg må fundere, sove på det, diskutere det med venner, finne ut at det ikke fungere, tenke og fundere og sove litt til (så mye som en småbarnsmor får til å sove, vel og merke). Og jammen i meg, der dukker det nye ideer opp, takket være gode ideer fra medstudenter, fra hverdagen som ny lærer og de erfaringene det bringer med seg (SÆRS bratt læringskurve om dagen). Nå har jeg endelig funnet ut helt sikkert hva jeg ønsker at min drømmeklasse på sjuendetrinn skal bruke Audacity til. Nå trenger jeg bare en som kan mime en tenåring...

Gleder meg til jeg kan skyte pedagogisk fra hofta, jeg!

Excel kan formes til akkurat det du vil - eller?

Det som jeg har tenkt litt på i det siste er at excel på mange vis kan være veien til å drille elever på nøyaktig det jeg som lærer ønsker å drille dem i. Problemet er at det er nettopp kun dette som excel kan gjøre; nemlig drilling.

La oss si at jeg ønsker å se hvordan det står til med forståelsen av hva som i realiteten skjer i et regnestykke med tieroverganger i en sjetteklasse. Elevene får utdelt flere regnestykker på et excelark, hvor de skal skrive inn svarene og får fasiten "Rett" eller "Feil" som respons. Jeg som lærer vil få veldig lite innblikk i hva som skjer i forhold til logaritmen til den enkelte eleven. Hva er det som er årsaken til at Jens ikke får til tieroverganger? Hvordan stiller han opp stykket? Hvordan er det han tenker?

I første omgang er det veldig tilfredsstillende for en elev å få svaret "Rett/galt" i en matematikkoppgave.

Men i tilfellene hvor det er lite bevissthet fra elevens side og lite "drive" i å mestre en oppgave og virkelig forstå hva han/hun driver med, så vil Excel enn så lenge (for min del) være et verktøy i drilling, ikke diagnostisering og iverksetting av tiltak og nye undervisningsformer.