Digitale tekster, plagiat og utfordringer

Mye dreier seg forsåvidt om "tilgjengelighetens forbannelse" når en snakker om plagiering og juks. Vi forventer og oppfordrer elevene til å søke fagtekster, mestre digitale verktøy og gjengi disse i en bearbeidet form, tilpasset besvarelsen vi har bedt om. IKT er en grunnleggende ferdighet som skal finnes i alle fag, og en del av denne ferdigheten bør i høyeste grad dreie seg om kunnskapen om hva som er legitim bruk av andres materiale og hva som ikke er det.

Jeg er til dels enig i at en plagieringskontroll kan fungere som en ris bak speilet, som "Leif" skriver, men samtidig er da også dette en ordning som insinuerer skyld i utgangspunktet, som studenten Ben Donovan uttalte til Washington Post. Elevene har ikke lært annet enn at "du kan bli tatt". Jeg blir som Jon Bing svarer i diskusjonen direkte oppmuntret av A. Aaberges erfaringer om at det er pedagogiske grep som kan tas. Elevene må få ambisjoner på egne vegne UTOVER det å kun levere en besvarelse.

Kanskje også samskriving tidlig kan lede til at elevene finner grep og teknikker for hvordan de effektivt kan benytte seg av fagstoff og bearbeide dette til å passe inn i egen tekst både tematisk og språklig?

I august 2008 skrev VG om at stadig flere ble tatt i å jukse ved universitetet i Oslo, nærmere bestemt en seksdobling i løpet av en femårsperiode. Flere pekte på kvalitetsreformen og kravene som nå ble stilt til studentene som en årsak til at studentene søkte snarveier. Hva slags respons får elevene og studentene på alle disse besvarelsene som leveres? Føler de at de blir tatt på alvor tilbake? Kanskje det ikke føles så galt med litt ekstra teksthjelp fra Google og Wikipedia hvis de ikke føler at det som sendes inn blir lest  grundig likevel? Spørsmålet er om en plagiatkontroll i det hele tatt lærer dem noe som helst bortsett fra at de kan bli tatt...